Er det noe å feire da?

Jeg har begynt å bane meg vei ut fra en periode med nedstemthet. Jeg velger å kalle det det. Et helt ærlig svar på et altfor komplisert spørsmål reddet meg til slutt. Og mens denne nedstemtheten har vart, har jeg telt timer og minutter, dager og uker. I kalenderen min har det stått noe, på forrige uke: 2 år skadefri. Og jeg har tenkt: Er det noe å feire da?

De første månedene av det første året tenkte jeg alltid: Jeg har lyst på kake. Jeg må feire skikkelig ved å kjøpe kake. Nam kake.

Det ble aldri kake.

Men det ble en sosialdigital klapp på skulderen i form av facebook-status med bilde av kalenderåret som var gått. Eller noe sånt.

I år vet jeg ikke engang om jeg er stolt. I år føler jeg meg bare tom. Det føles ikke ut som jeg er bedre på å håndtere ting, bare å unngå dem.

Eller noe sånt.

IMG_2240-0.JPG

Working hard or hardly working?

I det siste har det blitt mye jobbing på meg. Godt for økonomien, men dårlig for sjelen. Lange dager med mye jobbing, skolearbeid, husarbeid som har samlet seg opp pluss ei hyper og innpåsliten kattunge. Er det rart jeg er stresset? Jeg føler at det eneste jeg gjør for tiden er å sove og jobbe og sove og jobbe. Alle timene brukt på å se Grey’s Anatomy teller ikke.

Men i dag var jeg med på min aller første varetelling (bortsett fra de gangene jeg har hjulpet Magnus og de). Og vi fikk gå tidlig!!! Stort kryss i taket for ekstra energi og ikke minst tid til å få ting gjort. Så nå skal regninger betales, telefoner taes, oppgaver skrives og fagartikler leses. Dessuten har jeg fått påfylling av Mia-kos mens Corona var ute alene. Ja, forresten. Minsten vår har begynt å gå ut. Skummelt og deilig på en gang. Jeg tror hun stortrives ute.

Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal skrive bachelor om, kanskje jeg oppdaterer dere når jeg er igang? Eller kanskje jeg glemmer det. Vi får se. Jeg har generelt lite tid til å tenke på hobby-ting, som å lese Beatles, scrappe, tegne, blogge. I går hørte jeg på musikk på bussen til og fra jobb for første gang på noe som føles som en evighet.

Velkommen til voksenlivet, Katrine.

0cc956397c1c6014c7e93e08e6389fda

Hvor blir det av høsten da?

September er rett rundt hjørnet og her sitter jeg i jumpsuit, drikker iskald saft og har null lys på i hele leiligheten. M er ute og spyler terrassen og kattene sløver i varmen. Hvor blir det av høsten da??

SOMMERELLERHØSTELLERWHAAAT

Sånn her var utsikten fra busstoppet etter jobb i går… Og det var varmt…

Jeg ser ikke på meg selv som et sommermenneske, ihvertfall ikke nå lenger. Jeg er ikke fan av vinteren heller. For å være helt ærlig er jeg ikke spesielt glad i noen av årstidene våre. Alle er fine i begynnelsen og varer alt for lenge når det har gått en stund. Jeg liker best akkurat når det går fra en årstid til den neste. Slik det skulle vært akkurat nå.

Vi har vel hatt noen dager for en ukes tid tilbake, hvor det regnet og man faktisk trengte jakke på seg ute. Men så kom solen og varmen igjen. Og jeg liker det ikke. Akkurat nå lengter jeg etter tente lys og regn mot ruten og varm te og kakao.

Nettmobbing (helgens tankespy)

Jeg synes det er fascinerende å tenke på at det faktisk finnes drøssevis av mennesker som tillater seg å skrive stygge og sårende ting direkte til og om andre personer på nett. Det kan være alt fra direkte uttalelser som «Du suger!» til velmenende bekymringer som tar form som nedsettende bemerkninger som «Spiser du nok mat? Det ser ut som du er syk». Hvem i all verden kunne tillatt seg å si noe sånt direkte til fjeset på noen?

Si du har en nær venn som går gjennom en tøff periode. Du går ikke bort, dasker han/henne i trynet og sier «Skjerp deg/Du suger/Spis mer mat for herrens navn». Jeg ville ihvertfall ikke gjort det. Hadde det vært en nær venn, ville nok de fleste pakket rådene litt inn, trådd varsomt for ikke å gjøre det verre. Eller for ikke å si de feile tingene. Fordi vi så gjerne ville prøvd å hjelpe vedkommende. Fordi vi bryr oss.

Er det venner/bekjente som vi ikke er spesielt nære kan vi gjerne tillate oss å prate litt med andre om saken. Finne ord på hva som foregår, kanskje finne fram til løsninger sammen, eller bare ytre våre meninger om saker som engasjerer oss. De fleste vil kanskje ikke ta det opp direkte med personen det gjelder fordi vi synes at det ikke angår oss. At de som er involvert får ta det ansvaret selv.

Men er det personer vi ikke kjenner engang, kan tydeligvis de fleste tillate seg å gå i direkte angrep med sine meninger om vedkommende. Ikke fordi de bryr seg om selve personen, men fordi de har en sterk mening om situasjonene. Er dere med meg så langt? Jeg håper det.

Det er helt normalt å ville ha en mening om saker og ting. Det er helt normalt å ville prate om disse meningene, finne andre mennesker som mener det samme, eller personer som mener det motsatte og høre de forskjellige perspektivene. Det er til og med helt normalt å ville påvirke situasjonen eller personen man har en mening om. Vi vil gjøre en forskjell, vi vil endre verden. Men hvorfor gjøre det ved å bli usaklig? «Du suger» sier veldig lite om hva du faktisk har reagert på. Hvorfor «suger» denne personen? Er det fordi han/hun mener det han/hun mener? Er det fordi han/hun har oppført seg upassende?

Hvis du ikke klarer å være saklig, hvorfor gidde å slenge deg med i en diskusjon?

Og hvorfor er det forskjell på å snakke stygt til/om kjente, og fremmede?

Har dere noen tanker om dette?

Jeg slenger med en veldig fengende og veldig treffende sang: Shake it off.

I forhold til budskapet i sangen er det ironisk at mesteparten av kommentarfeltet består av ikke-fullt-så-positive-kommentarer. Haters gonna hate.